Krav til offentlige ansatte

Jeg mener det MÅ hvile et ansvar på ansatte og saksbehandlere i det offentlige når de observerer at publikum ikke kan få hjelp innenfor gjeldende regelverk. Helsepersonell har plikt til å komme med bekymringsmeldinger når de ser at «pasienter» gjør noe som er definert som destruktivt. Hvorfor har de ikke plikt til å komme med bekymringsmeldinger når de oppdager lovverk som er destruktive for publikum??!

Det er «førstelinjetjenesten» i hver enkelt etat som raskest vil kunne oppdage uhensiktsmessige og uheldige lover. De ser hvordan lovene nødvendigvis må praktiseres. Men det er de som har minst å si i forhold til å få forandret på lovene, for lovmakerne sitter i den helt andre enden av næringskjeden. Få på plass et varslingssystem!

Skal vi ha likhet for loven, må ansatte og ledere (spesielt ledere) få trekk i lønnen når de er ufordragelige ovenfor publikum eller gjør feil som går ut over publikums trygghetsfølelse eller lommebok. Jeg har tre grunner for dette:

1. Fordi næringsdrivende må frasi seg retten på å få betalt for jobbene de gjør dersom de er ufordragelige eller gjør bommerter! Ellers har vi ikke likhet for loven. I ulike artikler på dette forumet kommer jeg inn på flere eksempler på grov ubetenksomhet fra offentlige instanser. Og det er bare av hva vi som har startet foreningen har opplevd. Det er ikke en gang toppen av isfjellet.
2. Det er ment som et virkningsfullt tiltak for å få bedret og kvalitetssikret tjenestene fra offentlig sektor. Det er ikke ment som en pisk i en hektisk hverdag. Det er for mye rusk i maskineriet slik det er i dag, og det vil ikke endre seg om man ikke blir bedt om å ta ansvar når ansvar foreligger og blir møtt med sanksjoner.
3. Det er mange i offentlig sektor (i flere etater og flere nivå i administrasjonen) som urettmessig har plukket penger av min slunkne lommebok, så hvorfor skulle ikke jeg mene at de skulle plukkes rettmessig fra deres større lommebok? Jeg har fra sikker kilde (pensjonert skatterevisor fra Skatteetaten) at skatteetaten går etter vårt firma fordi vi er lette å ta. Hallo? Dette foregår i offentlig forvaltning i Norge! Jeg har ikke begynt å snakke om Kongo. Eller hva med en med høy stilling i politiet som godtet seg for at han tok meg «skikkelig» da han sørget for at jeg fikk bot og fikk meg inn i voldsregisteret fordi han TOLKET en hendelse på Coop som at jeg dro til en kar i ansiktet?! En kar jeg hadde vært inne hos samme politiansatt fem ganger for å fortelle at han hadde svindlet meg – uten at han ville ta imot politianmeldelse fordi det ikke var en politisak å få inn penger til næringslivet?! Etterfulgt av han stilte seg 3 cm foran ansiktet på meg og fortalte meg at jeg ikke kunne gjøre ham noen verdens ting.

Dette er altså folk som får lønn av våre skattepenger?! La oss stille krav til dem! La de få vite hvordan det føles å bli loppet. Kanskje de lærer? Kanskje arrogansen kan komme ned på mer akseptabelt nivå? Rydd opp i etatene! Jeg skal heller la være å anbefale at enkelte som jeg har opplevd har gjort svært dårlig jobb gjentatte ganger eller gjennom lengre perioder i offentlig forvaltning, bør fradømmes pensjonen. Jeg beklager at jeg er så direkte, men om jeg modifiserer og pakker inn– så vil det aldri skje noe. Det gjøres med beregnende overlegg.

Før jeg får hele hornorkesteret til LO etter meg, så les artikkelen «Demokrati og likhetsprinsippet» etter at du har lest denne artikkelen om du ikke allerede har gjort det! Jeg har for min egen del vurdert mange alternativer for hvordan vi kan få til en rettferdighetsbasert tjenesteyting fra det offentlige, før jeg har landet på dette. Har du et bedre forslag – så kom med det i diskusjonsforumet.

Du sier kanskje at «du får ikke noen til å godta slike arbeidsvilkår». Nei vel? Så hyr dem inn som selvstendig næringsdrivende, for da står de automatisk som økonomisk ansvarlige for feil de gjør under gjeldende regler!

Jeg skal komme med et eksempel for å vise hvor ille en saksbehandlingsprosess i det offentlige kan være: Min far døde i romjula i 2018. Kort tid etter kom det et krav mot dødsboet fra Skatteetaten for beskatning på en sekundærbolig som ikke fantes. Vi kontaktet Skatteetaten som sa at dersom vi hadde fått en faktura, måtte denne betales i sin helhet innen fristen for å unngå påslag. Vi hadde akkurat mistet vår far! Vi kunne alltids klage, men Skatteetaten hadde «litt lang» behandlingstid (månedsvis!) – for så eventuelt at vi skulle få tilbake det vi hadde betalt inn. Vi skulle bare gå inn på Altinn for å klage. Men Altinn-pålogging for en avdød person finnes ikke. Dette er både grelt, grådig, arrogant, smakløst og viser svært dårlig håndverk av saksbehandler og kundeservice. Alle kriterier for å få seg en skikkelig smekk, er til stede på en gang.

Jeg ønsker at lønnstrekket skal ramme ledere i alle ledd hardere enn andre – dersom de har ordet «ansvar» eller «ansvarlig» i sin arbeidstittel, arbeidsbeskrivelse eller ansettelseskontrakt. Har de ansvar, så skal de ta ansvar! Det skal koste. Vil de ikke ha ansvar, så får de godta å bli omplassert til en lavere lønnet stilling uten definert ansvar, og uten kontakt med eller innflytelse over publikum. Eller så kan de snu i døra på veg inn til ansettelsesmøtet.

Vi er blitt altfor flinke til å fraskrive oss ansvar. Politikere «legger seg flate» og venter på at stormen skal legge seg, og så fortsetter de der de slapp en stund etterpå. Statlige ansatte sier til de som prøver å klage at «det er ikke de som lager reglene» – så da slipper de også unna. Jeg har lest mange artikler i ulike dagspresser om noen som får skikkelig pes for hvordan de har utført sitt embete i offentlig sektor – hvorpå de klamrer seg til stillingen og lønna fremfor å ta konsekvensene for å ha gjort dårlig jobb. Vi slår sammen og sentraliserer oppgaver tilknyttet publikumskontakt, slik at avstanden og kjennskapet mellom publikum og saksbehandler blir forlenget såpass mye at det blir enkelt å gi avslag. Det er som å skyte noen med et langtrekkende våpen, for da har du ikke direkte øyekontakt med den skaden du faktisk påfører. Vi lager digitaliserte løsninger og telefonsvarerløsninger på alt mellom himmel og jord – for om publikum gjør en feil, så er det deres egen feil.

Tenk på eldre og dyslektikere som må leie inn folk til å betale regninger i nettbank, eller fylle ut kontaktskjemaer? Om en kludrer i nettbanken, og forveksler tall i KID-nummer, kontonummer, betalingsbeløp eller betalingsdato – så er det de selv som får svi for det. For de har gjort det selv.

Jeg har hørt en historie om en eldre kar som ville hjelpe dattera si med finansiering av en bopel – så han satte seg foran nettbanken. Dessverre skrev han en null for mye i beløpet, og han skrev feil kontonummer på mottaker. Dermed sendte han kr 500.000 til en vilt fremmed som ikke ville sende pengene hans tilbake. Etter det jeg har hørt, fikk aldri mannen tilbake de kr 500.000.

Digitaliseringsarbeidet er vel ikke laget for publikum. Det er laget for å begrense arbeidsmengden og ansvaret for de ansatte og etatene. Og da trengs jo ikke så mange ansatte til å drive personlig kundeveiledning – for «alt står på internett». (Nope – det gjør det ikke!) Dermed blir man møtt med en telefonsvarer som gir alternativer for alt annet enn det du lurer på – hvorpå svareren sier «ha en god dag videre» før samtalen blir avsluttet. Eller så kan du sitte i 40 minutter å høre på ene plata etter den andre – kun avbrutt av beskjeder om at du rykker framover i køen, og «på grunn av stor pågang er det lang ventetid».

Det er ikke noe som heter «stor pågang». Det er noe som heter at de har for få kundebehandlere, og det er noe som heter elendig tjenesteyting. Og det er noe som heter ansvarsfraskrivelse.

Vil Staten at publikum skal være avhengige av en PC for å kunne få tjenester fra Staten, så må Staten gi dem en PC slik at de kan oppfylle Statens vilkår. Staten må deretter gi dem tilstrekkelig opplæring i bruk av verktøyet, slik at de ikke skal måtte kjøpe tjenester eksternt for å få gjort det de forventes å gjøre selv. Staten kan selvfølgelig også reversere det de har startet på, og få inn nok kundebehandlere.

Det er egentlig det samme med omleggingen av radiosendinger over på DAB. Man pålegges å kjøpe DAB-radio for å kunne fortsette å høre på radio – uten omtanke på at folks økonomi kanskje er presset nok i forvegen. På en måte er radio noe man strengt tatt kan unnvære. MEN: I faresituasjoner har vi et varsel som heter «viktig melding – lytt på radio». Dermed er man likevel påtvunget å investere i noe man ikke har råd til, fordi rådende myndigheter er indoktrinert til å tenke «fremtidsrettet». Er ikke det årsaken når alt kommer til alt? (Fulldigitalisering er fortsatt et mål, men det er utsatt i 5 år ifølge Medietilsynet av hensyn til lokalradioer – ikke av hensyn til publikum.)

Jo – det er gjort mye dårlig håndverk i det offentlige liv. Jeg ber myndighetene om å etablere et system for å kreve tilbake fra lønnsmottakere i offentlig sektor. De er tross alt lønnet av skattebetalerne, og da skal de ikke få penger fra skattebetalerne for å trykke nye problemer ned over hodet på skattebetalerne!

Jeg ønsker at det skal opprettes et erstatningsfond gjennom Staten. Lønnstrekket bør gå UAVKORTET til dette fondet. Bevisførselen ligger i lydopptaket som foretas om innringeren aksepterer lydopptak – eller i epost korrespondansen som den enkelte har spart på i en henvendelse. På denne måten kan vi raskt få forbedret tjenestene fra det offentlige, og det kan bli mye raskere vei for de stakkarene som må holde på i årevis i rettssystemet for EVENTUELT å få medhold i saker som angår f eks mobbing, nakkeskade eller oppsigelse/ utfrysing grunnet «varsling» på offentlig arbeidssted – fordi vi har et fond å utbetale erstatningen fra. Det er skamløst at Staten ikke umiddelbart tar på seg skyld, og prøver å rette opp ovenfor slike ofre!

Slik seigpining fører bare til at den som er rammet, får satt livet på hold – og inaktiviteten tar overhånd inntil man kommer inn under NAV-systemet. Hva om vi kunne avgrense menneskelig lidelse? Hva om vi kunne begrense politikerforakt? Jeg ser antydninger til at dette kan få enda verre konsekvenser. Se diskusjonstemaet «Ekstremisme skapt av Staten?»

Jeg beskylder innføringen av «New Public Management» for å være opphavet til denne elendigheten. Det er en samfunnsmessig strukturendring som ikke en gang er laget for Norge. De som har fått æren for å ha stått bak denne tankegangen, er statsoverhodene Margaret Thatcher i Storbritannia og Ronald Reagan i USA. (Alment tilgjengelig informasjon, så jeg identifiserer dem.) Teorien går på å omdanne offentlig forvaltning etter samme prinsipper som store konserner driver sine virksomheter. I praksis betyr det at inntjeningsgraden i offentlige tjenester skal økes, og utgifter skal slankes. Dermed får Kommunene lite handlingsrom i rammeoverføringer fra Staten, og tjenesteytingen blir skadelidende. Ikke rart at Politiet prioriterer fartsbøter (inntekter til Staten) fremfor etterforskning av innbrudd (som ikke kan gi inntekter til Staten)? Jeg har en egen artikkel på det også.

Krav til ansettelsesprosesser.

Når oppgavene med ansettelser i «viktige stillinger» blir satt bort til profesjonelle hodejegere, blir ansvaret for feilansettelser skjøvet bort fra administrasjonen i Kommunene/ Staten. Det blir da tillagt utgifter i styringen som må dekkes inn gjennom økte avgifter. La oss heller skjerpe kriteriene for hvem som ansettes i stillinger i det offentlige.

I prosessen under ansettelsen bør det fremkomme at stillinger innebærer ansvar. Vil de ikke ha ansvaret som medfølger – så har vi kastet bort tiden på vedkommende. Begynner de å snakke om at de vil ha høy lønn, kaster vi også bort tiden – for da viser de med all tydelighet at deres syn på å gjøre en innsats i samfunnet overskygges av behovet for å berike seg selv. De viser at de ikke bryr seg katta om at de skaper ytterligere press i økonomien bare de selv kan få mer penger. Få slike folk bort! Vi trenger ikke noen som skaper høyere utgifter som publikum i siste instans må betale for. Publikum består til dels av folk som sliter med å ha nok penger til mat!

Folk som er «høye på pæra» er neste gruppe du bør være på vakt for. De undergraver demokratiske prosesser fordi de vet best selv. Styrearbeid blir en hemsko for dem, og endringer gjort i styret blir kun kosmetiske. Ikke vesentlige. Du merker det fort på dem, dersom de opptrer arrogant eller nedlatende ovenfor andre. Fjern dem også. De er ikke annet enn en kreftsvulst i organisasjonen – og du bør virkelig ikke ønske at denne kreften skal spre seg!

Vær også oppmerksom på folk som har byttet jobb ofte. Er det oppdrag av kortere varighet det er snakk om, så er det naturlig. Ellers kan det kan ofte indikere at de er vanskelige å samarbeide med, eller at de er rastløse folk som stadig jakter på noe nytt og bedre. De vil garantert hoppe videre til en annen arbeidsplass etter at du har brukt masse tid på å sette dem inn i arbeidsoppgavene. Man har da sløst masse tid og penger på ingenting – og dette må også publikum i siste instans betale for.

Derimot bør du beholde de som negativt omtales som «varslere». Det er de som reagerer på overtramp og dårlig styring, og ønsker korrigeringer. De ser hvor skoen trykker, og kan komme med forslag til hvordan dette kan forbedres. Dessverre har ikke «varslere» noe vern. De er ikke spesielt ivaretatt i Arbeidsmiljøloven.

Ser du at der er langt viktigere ting å bry seg om ved offentlige ansettelser enn hva de har på CV-en? Ha respekt for at utgifter det offentlige skaffer seg, er noe fattigfolk må dekke inn.

Dette er hvem jeg mener bør ha erstatningspliktig ansvar i prioritert rekkefølge, og det handler om å kvalitetssikre tjenestene fra det offentlige:

1. Lovgivere/ styringsgruppen som arbeider etter høringsutkast. Dersom de favoriserer eller forfordeler en gruppe over en annen. F eks gir rettigheter til noen, men ikke andre i tilsvarende eller verre situasjon. Se artikkelen «Demokrati og likhetsprinsipp».
2. De som ratifiserer lovene. Dersom de fastholder lovverk som ikke er rettferdighetsbasert etter ovenfor argument – eller dersom de ikke benytter rapporteringssystem for feilbehandling.
3. Avdelingsledere i etater som skal håndheve lovene. Dersom urettferdige lover kommer på bordet til dem, og de velger å gi tilsagn om at disse skal håndheves. I den grad de har publikumskontakt: Se punktet nedenfor.
4. Saksbehandlere i etater som skal håndheve lovene. Dersom urettferdige lover kommer på bordet til dem, og de velger å håndheve disse. Også dersom de gjør feil som går ut over publikums trygghetsfølelse eller lommebok – eller opptrer på en ufordragelig måte.
5. De som jobber i førstelinjetjenesten i etatene. Dersom de oppdager lover som gir urettferdig utslag (tilsiktet eller utilsiktet), og ikke velger å rapportere inn dette. Også dersom de gjør feil som går ut over publikums trygghetsfølelse eller lommebok – eller opptrer på en ufordragelig måte.