Demokrati og likhetsprinsipp (kjerneartikkel)

Demokrati forklares ofte med at det er flertallet som bestemmer. Eller flertallet som bestemmer hvem som skal bestemme. Men er det sånn i praksis?

Jeg har selv sittet i mange styrerom – og det er altfor ofte en som påtar seg rollen med å overdøve hele forsamlingen med sin agenda. Skal ikke alle ha like mye å si? Er ikke alles agenda like berettiget å snakke om? Slike mennesker må marginaliseres, men det er så fryktelig mange av dem. Og de blir ikke stoppet, for vår kultur fremelsker driftige mennesker. Synd vi ikke ser maktmennesket bak fasaden.

Det som er faren med slike mennesker, er at fokus blir tatt bort fra felleskapets beste – og styrevedtaket blir et diktat av en som vil ha sin egen agenda gjennomført. Fellesskapets beste (når det er snakk om offentlig forvaltning) betyr å ta hensyn til innbyggerne, og spesielt «den lille mann i gata».

Demokratiets grunnprinsipper ble bygget på tanken om likhet på slutten av 1700-tallet. President Thomas Jefferson skrev «US Declaration of Independence» («all men are created equal under God»), og den franske revolusjonen hadde grunnvollen på tanken om «frihet, likhet og brorskap».

Et eller annet sted underveis må vi ha gitt slipp på de idealistiske verdiene, og fått inn mennesker som søker materialisme og makt. Russland brukte drøye 10 år på denne endringen av fokus fra 1917. Vi har bare brukt litt lenger tid. Til og med domstolen i Norge er blitt merkantilisert ved at du kan få din rett, dersom du har råd til å hevde din rett. Likevel kaller vi det «jus» (avledet av ordet «rettferdighet»). Vi har i dag et rettssystem der den svakerestilte i praksis ikke får sin rettferdighet, mens rikinger kan saksøke firmaer som eksisterer fordi eierne sponser firmadriften.

Med maktmennesker har også hensynsløse lover kommet inn. Dersom vi ikke kan få Statsforvaltningen til å komme tilbake til en lovgivning som er tuftet på likhet, synes jeg snart det er på tide å slutte og snakke om at vi har et demokrati.

Når du leser oversikten nedenfor; ha veldig klart for deg at mange som går under benevnelsen «selvstendig næringsdrivende» faktisk er trygda personer som forsøker å tjene noen kroner ut over trygda, og vil gjøre det innenfor lovens rammer (meg selv inkludert) – mens lønnsmottakere gjerne har flere hundre tusen i årslønn.

Eksempler på sviktende likhetsprinsipp (antakelig bare toppen av isfjellet):

Lover som ikke gjenspeiler likhetsprinsippet, bør gjennomgås på nytt. Kan man betrakte lover, regler og praksis som ikke følger likhetsprinsippet som lovstridige regler? Skulle gjerne fått en kommentar fra en jus-kyndig på det.

Egentlig er det vel også et brudd på likhetsprinsippet når Staten fraviker ansvar og selv idømmer ansvar. Faktisk skulle skeivfordelingen vært i menigmanns favør ut fra argumentet som blir brukt mot næringsdrivende mot menigmann, der sistnevnte blir ivaretatt fordi han er «den svake part».

Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være noe riv rusk galt med hele prosessen i hvordan lover blir til. Så mange brudd på likhetsprinsippet kan da ikke være tilfeldig? Det som har skjedd, er vel at et sted oppstod det en skeivhet i byggverket – og denne skeivheten har forplantet seg siden i form av presedens. Jeg ser virkelig ikke et eneste fornuftig argument for hvorfor reglene er slik. «Det bare er sånn», er det eneste svaret jeg har fått – og det går da virkelig ikke under kategorien argument.

Min kompanjong i pc-firmaet driver et transport-firma i tillegg. Der jobber han nå på 3. døgnet i strekk fordi han må gjøre egen jobb i tillegg til jobben til en ansatt som er sykemeldt – som han i tillegg må betale ut lønn til første 16 dager av sykeperioden. Han kan ikke ta ut lønn til seg selv av denne grunn. Kan dere som driver og lager disse perverse lovene se og våkne opp?!

Likestilling?

I daglig tale blir likestilling brukt som et nobelt begrep om en kamp som stadig vinner nytt terreng. I sammenhengen jeg skriver om, har man enda ikke begynt å adressere problemet. Klasseskillet eksisterer i beste velgående – men det rammer ikke de hardest som oftest blir inkludert i benevnelsen. Etter min oppfatning. Det er et kjempeparadoks at Staten Norge går i front for å fremme likestilling, samtidig som de gjennom sine lover opprettholder det motsatte.

Dersom man utvider likhetsprinsippet til også å gjelde at man ikke skal kreve av andre hva man ikke kan imøtekomme selv; har Skatteetaten mye tilrettelegging å gjøre. De opererer med korte svarfrister og bøter om man ikke reagerer kjapt, men sitter selv og ruger på innleverte klager i månedsvis før de finner det for godt å svare. Og da gjerne med avslag på klage med henvisning til gjeldende regler som aldri skulle vært laget.

Disse reglene mener jeg slår helt feil ut, og kan da ikke være i henhold til Stortingets intensjoner med lovene? Derfor skulle jeg gjerne underkjenne disse lovene. Men lovene står der, og saksbehandlerne gjemmer seg bak argumentet om at «det er ikke de som lager lovene – de er bare satt til å håndheve dem».

Hvor i all verden blir det av bransjeorganisasjonene for næringsdrivende?? De har virkelig sovet i timen! De eneste gangene jeg hører noe fra NHO og dets like er når de prøver å begrense krav fra LO (noe de oppnår svært lite med). Jeg hører aldri noe om at de faktisk prøver å bedre næringsdrivendes vilkår, eller sier at næringsdrivende også skal ha en del av «kaka»?! Og dersom det er en bransjeorganisasjon som ikke ser mange næringsdrivendes situasjon som sitter som næringsdrivendes høringsinstans av lovene, er det ikke rart at lovene blir ubrukelige. (Jeg vet ikke. Det er litt høyt-tenkning for å prøve og skjønne hvordan lovene kan ha blitt som de er.)

Og hvor blir det av media? Blir de ikke selv lei av å skrive om den stakkars kjendisen som har vondt i beinet, når det faktisk finnes omfattende politiske saker de kunne gravd seg ned i? Undersøkende journalistikk er et utrydningstruet begrep. Nei. Det er vel heller et spørsmål om hva avisene anser at de kan tjene penger på, fremfor å faktisk gi folkeopplysning. De er kanskje redde for å åpne noe de tror kan være en «Pandoras boks»? Eller så er de billedlig talt for feige til å ta tak i horna på oksen for å bryte den i bakken.

Media ble i sin tid omtalt som «den femte statsmakt», fordi de skulle være motvekten mot de andre fire statsmaktene som alle var i statlig regi. Er denne tanken lagt aldeles død?

Hvor blir det av sikkerhetsventilene og motkreftene i dette maktspillet? Skal man bare valses ned?

PS! Det er riktignok enkelte kompensasjonsordninger for næringsdrivende som er aktive. Disse kan du få del i, men må konkurrere om midlene mot store firmaer som har råd til å hyre inn spesialister til å utforme søknadene om kompensasjonsstønad. Ta et kjapt google-søk på hvem som fikk korona-støtte, så ser du nok det samme som meg. De små firmaene sloss en svært ujevn kamp mot de store aktørene – godt hjulpet av Offentlig Innkjøpsordning som sørger for at kun de store firmaene blir tatt i betraktning ved innkjøp til offentlig sektor. Er det greit at jeg definerer dette som markedsvridning foretatt av en offentlig forvaltning som fordømmer markedsvridning? (Se artikkelen «Fjern den offentlige innkjøpsavtalen».) DS!