admin 
Demokrati forklares ofte med at det er flertallet som bestemmer. Eller flertallet som bestemmer hvem som skal bestemme. Men er det sånn i praksis?
Jeg har selv sittet i mange styrerom – og det er altfor ofte en som påtar seg rollen med å overdøve hele forsamlingen med sin agenda. Skal ikke alle ha like mye å si? Er ikke alles agenda like berettiget å snakke om? Slike mennesker må marginaliseres, men det er så fryktelig mange av dem. Og de blir ikke stoppet, for vår kultur fremelsker driftige mennesker. Synd vi ikke ser maktmennesket bak fasaden.
Det som er faren med slike mennesker, er at fokus blir tatt bort fra felleskapets beste – og styrevedtaket blir et diktat av en som vil ha sin egen agenda gjennomført. Fellesskapets beste (når det er snakk om offentlig forvaltning) betyr å ta hensyn til innbyggerne, og spesielt «den lille mann i gata».
Demokratiets grunnprinsipper ble bygget på tanken om likhet på slutten av 1700-tallet. President Thomas Jefferson skrev «US Declaration of Independence» («all men are created equal under God»), og den franske revolusjonen hadde grunnvollen på tanken om «frihet, likhet og brorskap».
Et eller annet sted underveis må vi ha gitt slipp på de idealistiske verdiene, og fått inn mennesker som søker materialisme og makt. Russland brukte drøye 10 år på denne endringen av fokus fra 1917. Vi har bare brukt litt lenger tid. Til og med domstolen i Norge er blitt merkantilisert ved at du kan få din rett, dersom du har råd til å hevde din rett. Likevel kaller vi det «jus» (avledet av ordet «rettferdighet»). Vi har i dag et rettssystem der den svakerestilte i praksis ikke får sin rettferdighet, mens rikinger kan saksøke firmaer som eksisterer fordi eierne sponser firmadriften.
Med maktmennesker har også hensynsløse lover kommet inn. Dersom vi ikke kan få Statsforvaltningen til å komme tilbake til en lovgivning som er tuftet på likhet, synes jeg snart det er på tide å slutte og snakke om at vi har et demokrati.
Når du leser oversikten nedenfor; ha veldig klart for deg at mange som går under benevnelsen «selvstendig næringsdrivende» faktisk er trygda personer som forsøker å tjene noen kroner ut over trygda, og vil gjøre det innenfor lovens rammer (meg selv inkludert) – mens lønnsmottakere gjerne har flere hundre tusen i årslønn.
Eksempler på sviktende likhetsprinsipp (antakelig bare toppen av isfjellet):
| Tema | Selvstendig næringsdrivende | Lønnsmottakere |
| Forlikssaker | Man må betale kr 1378 til Staten for å fremme en forliksklage. Stor sjanse for å tape både krav og det statlige gebyret. For om man ikke kan få trekk hos skyldner umiddelbart, kommer man ikke inn i et køsystem med sitt krav – i tilfelle Staten skulle komme med et krav i mellomtiden. Staten kommer alltid foran den næringsdrivende i krav mot den enkelte. | Som motpart risikerer man å måtte refundere disse kr 1378 til den næringsdrivende samt betale opprinnelig krav samt noen gebyrer – om man erkjennes nederlag, og ikke vurderes til å ha for lite å leve for, eller har store trekk fra før. Er man en skruppelløs person, er det ganske enkelt å vri seg unna krav ifølge Namsmannen. |
| Forbrukerrådet | Alle saker fra næringsdrivende avvises av Forbrukerrådet. Næringsdrivende må klare seg selv, og leie inn egen juridisk hjelp for de er definert som «den sterke part». | Kan få gratis bistand fra Forbrukerrådet. [Forbrukerrådet er underlagt Barne- og Familiedepartementet, men dept. har ikke benyttet sitt mandat til endring av praksis.] |
| Bankgebyrer og lånevilkår | Må betale høyere og flere gebyrer på innskuddskontoer, og høyere rente på lån pga antatt økt volum og risiko. | Kan i mye større grad «shoppe» rente og lånevilkår. |
| Sykdom og skade på arbeidsplass/ sykdom og skade som fører til at man ikke kan arbeide | Dekkes ikke dersom man ikke har tegnet forsikring selv. Forsikring er dyrere, og egenkapitalen høyere for næringsdrivende på det meste pga forhøyet risiko for f eks innbrudd. | Lovpålagt at forsikring skal dekkes av arbeidsgiver – dog mot trekk i lønn for månedlig forsikringssum. Dermed får man normalt dekket skade. |
| Sykdom | Må klare seg uten inntekt – men leve opp til Statens innleveringsfrister tross sykdom, og må betale for løpende driftsutgifter uten å ha inntekter. Har man attpåtil syke ansatte, får man store utfordringer siden man må betale lønn for arbeid som ikke blir utført. | Første 16 dager dekkes av arbeidsgiver, deretter dekkes sykepenger av NAV. |
| Arbeidstid | For å klare seg økonomisk, må det jobbes svært lange dager – etterfulgt av kontortid for å fakturere, føre eller innlevere regnskap, drive oppsøkende eller vedlikeholdende kundekontakt og sørge for innkjøp av nye varer og materiell. | Har arbeidstidsbestemmelser. Slipper å tenke på jobb etter arbeidsdagens slutt. Har krav på overtidsbetalt for timer ut over avtale. Samt reisegodtgjørelse og diettpenger. |
| Utbetalinger | Får ikke betalinger for dårlig arbeid – verken eget eller ansattes arbeid. Svindles man av kunde, gjør ikke Politiet noe – for da har man visst vært godtroende. (Jepp – fått det slengt i trynet.) | Det skal veldig mye til for at en ansatt skal få trekk i utbetalinger. LO ser rødt når de hører om dette. Veien til ufordelaktige artikler om arbeidsgiveren i lokalpressa er kort. |
| Skattekontorets krav | Man må innlevere det man skal til tiden, og gjøre det akkurat på den måten som Skatteetaten vil at det skal gjøres. Ellers vanker det gebyrer og bøter. Er du forhindret fra å levere, får du straff. Er regnskapskontoret skyld i manglende innlevering, får du straff. | Lønnsmottakere kan få gratis hjelp av «Skattehjelpen» dersom de har problemer i forbindelse med innlevering av sine papirer. |
| Konkurs i bedriften | Eierne taper som regel alt. De sitter igjen med en knust drøm om hva de prøvde å få til. Deretter blir de nærmest svartelistet hos banker og kredittkortutstedere. | De ansatte kan henvende seg til lønnsgarantifondet for å være sikret utbetaling om bedriften ikke makter å utbetale lønn. |
| Personlig ruin | Kan veldig godt skje. Jeg er der snart takket være saksbehandlingsregler i Staten. | Kan vel bare skje dersom man er svært uaktsom. |
| Angrefrist ved kjøp | Finnes ikke fordi næringsdrivende anses som likeverdige parter. Besvarer man «OK» på en SMS og får vite at dette er for å få et tilbud (mens det i SMS-en står at det er for å akseptere et tilbud) – sitter man i klisteret. Blir man kontaktet av en selger på et ubeleilig tidspunkt er det lett å gå fem på. | Har alltid angrerett. |
| Reservasjon mot oppringing av selgere | Kan ikke reservere seg. Mange selgere prøver å ta næringsdrivende på senga for å få aksept av folk før de rekker å våkne ordentlig først. Veldig lite hensynsfullt om man har jobbet med papirer halve natta. | Kan reservere seg. |
| Støtteordning/ kompensasjon for høy strømpris | Gjelder antakelig ikke næringsdrivende | Gjelder privatpersoner |
| Pensjon | Når næringsdrivende ikke kan ta ut lønn til seg selv, kan man heller ikke tjene opp pensjon. | Får pensjon. |
Lover som ikke gjenspeiler likhetsprinsippet, bør gjennomgås på nytt. Kan man betrakte lover, regler og praksis som ikke følger likhetsprinsippet som lovstridige regler? Skulle gjerne fått en kommentar fra en jus-kyndig på det.
Egentlig er det vel også et brudd på likhetsprinsippet når Staten fraviker ansvar og selv idømmer ansvar. Faktisk skulle skeivfordelingen vært i menigmanns favør ut fra argumentet som blir brukt mot næringsdrivende mot menigmann, der sistnevnte blir ivaretatt fordi han er «den svake part».
Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være noe riv rusk galt med hele prosessen i hvordan lover blir til. Så mange brudd på likhetsprinsippet kan da ikke være tilfeldig? Det som har skjedd, er vel at et sted oppstod det en skeivhet i byggverket – og denne skeivheten har forplantet seg siden i form av presedens. Jeg ser virkelig ikke et eneste fornuftig argument for hvorfor reglene er slik. «Det bare er sånn», er det eneste svaret jeg har fått – og det går da virkelig ikke under kategorien argument.
Min kompanjong i pc-firmaet driver et transport-firma i tillegg. Der jobber han nå på 3. døgnet i strekk fordi han må gjøre egen jobb i tillegg til jobben til en ansatt som er sykemeldt – som han i tillegg må betale ut lønn til første 16 dager av sykeperioden. Han kan ikke ta ut lønn til seg selv av denne grunn. Kan dere som driver og lager disse perverse lovene se og våkne opp?!
Likestilling?
I daglig tale blir likestilling brukt som et nobelt begrep om en kamp som stadig vinner nytt terreng. I sammenhengen jeg skriver om, har man enda ikke begynt å adressere problemet. Klasseskillet eksisterer i beste velgående – men det rammer ikke de hardest som oftest blir inkludert i benevnelsen. Etter min oppfatning. Det er et kjempeparadoks at Staten Norge går i front for å fremme likestilling, samtidig som de gjennom sine lover opprettholder det motsatte.
Dersom man utvider likhetsprinsippet til også å gjelde at man ikke skal kreve av andre hva man ikke kan imøtekomme selv; har Skatteetaten mye tilrettelegging å gjøre. De opererer med korte svarfrister og bøter om man ikke reagerer kjapt, men sitter selv og ruger på innleverte klager i månedsvis før de finner det for godt å svare. Og da gjerne med avslag på klage med henvisning til gjeldende regler som aldri skulle vært laget.
Disse reglene mener jeg slår helt feil ut, og kan da ikke være i henhold til Stortingets intensjoner med lovene? Derfor skulle jeg gjerne underkjenne disse lovene. Men lovene står der, og saksbehandlerne gjemmer seg bak argumentet om at «det er ikke de som lager lovene – de er bare satt til å håndheve dem».
Hvor i all verden blir det av bransjeorganisasjonene for næringsdrivende?? De har virkelig sovet i timen! De eneste gangene jeg hører noe fra NHO og dets like er når de prøver å begrense krav fra LO (noe de oppnår svært lite med). Jeg hører aldri noe om at de faktisk prøver å bedre næringsdrivendes vilkår, eller sier at næringsdrivende også skal ha en del av «kaka»?! Og dersom det er en bransjeorganisasjon som ikke ser mange næringsdrivendes situasjon som sitter som næringsdrivendes høringsinstans av lovene, er det ikke rart at lovene blir ubrukelige. (Jeg vet ikke. Det er litt høyt-tenkning for å prøve og skjønne hvordan lovene kan ha blitt som de er.)
Og hvor blir det av media? Blir de ikke selv lei av å skrive om den stakkars kjendisen som har vondt i beinet, når det faktisk finnes omfattende politiske saker de kunne gravd seg ned i? Undersøkende journalistikk er et utrydningstruet begrep. Nei. Det er vel heller et spørsmål om hva avisene anser at de kan tjene penger på, fremfor å faktisk gi folkeopplysning. De er kanskje redde for å åpne noe de tror kan være en «Pandoras boks»? Eller så er de billedlig talt for feige til å ta tak i horna på oksen for å bryte den i bakken.
Media ble i sin tid omtalt som «den femte statsmakt», fordi de skulle være motvekten mot de andre fire statsmaktene som alle var i statlig regi. Er denne tanken lagt aldeles død?
Hvor blir det av sikkerhetsventilene og motkreftene i dette maktspillet? Skal man bare valses ned?
PS! Det er riktignok enkelte kompensasjonsordninger for næringsdrivende som er aktive. Disse kan du få del i, men må konkurrere om midlene mot store firmaer som har råd til å hyre inn spesialister til å utforme søknadene om kompensasjonsstønad. Ta et kjapt google-søk på hvem som fikk korona-støtte, så ser du nok det samme som meg. De små firmaene sloss en svært ujevn kamp mot de store aktørene – godt hjulpet av Offentlig Innkjøpsordning som sørger for at kun de store firmaene blir tatt i betraktning ved innkjøp til offentlig sektor. Er det greit at jeg definerer dette som markedsvridning foretatt av en offentlig forvaltning som fordømmer markedsvridning? (Se artikkelen «Fjern den offentlige innkjøpsavtalen».) DS!
1 thought on “Demokrati og likhetsprinsipp (kjerneartikkel)”