Hvorfor er jeg så hakkende gal på politisk skapt dyrtid og politikere som ikke innser hvordan enkelte har det i Norge?

Fordi jeg ble varig ufør grunnet mobbing av den daglige ekstreme typen som ung. Man kan ikke laste unger for dette, så da må det anses som offentlig svikt. Hadde ting stoppet der, så er jeg enig i at dette er gammelt ræl som man ikke skal bruke tid på. Men det offentlige gjorde aldri noe med dette, og helsevesenet kunne ikke sette riktig diagnose (PTSD) fordi diagnoseskjemaene for PTSD den gang hadde to innledende spørsmål: Har du vært utsatt for krig eller tilsvarende handlinger? Har du vært utsatt for seksuelle overgrep? Nei vel, da har du ikke PTSD. Ferdig snakka. Når PTSD er ubehandla over tid, kan det utvikle seg til PTSD med PNES anfall. Det er epilepsi-lignende anfall, og de får jeg opp til 20 stykker av daglig. De offentlig ansatte som saksbehandlet det jeg sporadisk minnet dem om skriftlig, avviste problematikken med heller flåsete kommentarer hver gang. Det sitter altså offentlige ansatte med vedtaksmyndighet som ikke har peiling på temaer relatert til det de har vedtaksmyndighet for. Ansvar er lett å pulverisere når et saksomfang har vokst, og flere etater involveres som dels beskytter hverandre, dels gjør deg til kasteball i systemet ved å henvise deg i en endeløs sirkel. PTSD gjør at minner går i loop hele tiden (konstant i årevis), og det gir opprevet søvn. Det er rett som det er at 1 time er all nattesøvn jeg får. Men selvfølgelig – det er viktigere at andres rykte ikke svertes. De har jo en lang utdanning og karriere som ikke må besudles. Jeg har lang utdanning jeg gjerne ville ha brukt.

Påført sykdom fra det offentlige fordrer gjerne medisiner, men disse hadde jeg ikke råd til – fordi vi samtidig har en offentlig/ politisk skapt dyrtid forverret av arbeidslinje-politikk (økonomiske incitamenter for å få trygda mennesker inn i arbeid). Jeg jobbet en stund natta for å få råd til både mat og medisiner i tillegg til drift av et PC-firma jeg den gang hadde. Jeg nevnte litt om dette på Partilederdebatten 2022 da jeg var invitert til å besvare to spørsmål fra Fredrik Solvang fra første rad i salen. Jeg fikk tilsneket meg en replikk i tillegg. Det var dessverre ingen som tok tak i det jeg hadde å komme med i etterkant. Det offentligheten (denne gangen ved Skatteetaten) faktisk gjorde for meg etterpå, var å bøtelegge meg kr 116000 for konsekvenser som offentlig påført PTSD har gitt meg.

Jeg skal forklare: PTSD har som typisk utslag at man får forsvarsmekanismen utsettelsesadferd. Som trygda med vilje til å bidra til samfunnet så langt restarbeidsevnen tillot, startet jeg PC-firma. Over de neste 30 årene levde jeg veldig sparsomt, og brukte alt jeg kunne legge til side av trygda på å bygge opp varelager med tilførte midler fra det jeg jobbet inn og videresolgte underveis i firmadriften. Innleverte det jeg skulle hele tiden. Så kom året hvor jeg bommet på fristen for innleveringen av årsregnskap grunnet utsettelsesadferden. Dette var helt forkastelig sett med det offentliges øyne at jeg ikke overholdt! Det jeg selv hadde å innvende mot det offentlige, var ting som kom utenfor både lovverk og sikkerhetsnett. For jeg var regnet som selvstendig næringsdrivende slik lovverket forelå. Da er man den sterke part, selv om man som varig ufør har startet bedrift for å være samfunnsnyttig. Den sterke part får litt hardere medfart, og har svakere rettigheter, muligheter for bistand og sikkerhetsnett. Forelegget på 116000 kom mens jeg ikke hadde råd til medisiner grunnet offentlig skapt dyrtid. Det ble tvangstrekk mot trygda, og 30 år langsom oppbygging av livsverk gikk i vasken. Hvordan hadde min reaksjon vært om jeg hadde vært genetisk voldelig disponert?

Her ser vi en forvaltning som har offentlig ansatte med vedtaksmyndighet som ikke har peiling på ting de fatter vedtak omkring og dermed bidrar til offentlig sløsing når raske løsninger erstattes av snart 50 år med trenering i en tid da effektivitet er en politisk målsetning. Vi ser svære huller i lovverket og sikkerhetsnettet, for lovverket definerer uføretrygda folk som næringsdrivende når de foretar slike valg som jeg gjorde. Vi har lovmakere som ikke ser konsekvensene av de lovene de lager, og ingen kommunikasjonslinjer fra førstelinjetjenesten opp til lovmakerne for å fortelle dem at justeringer trengs fordi lovene ikke treffer slik de er tiltenkt. Vi ser en velferdsstat som ikke har råd til å sikre livsgrunnlag til enkeltmennesker i Norge, fordi velferdsstaten har definert inn middelklassen som har betydelig lettere adgang til å få bedret sine livsvilkår da de kan sette makt bak krava. Det er stortingspolitikere i dag som går til valgkamp på at trygda folk skal få det enda trangere, og bli enda mer stigmatisert. Vi ser folk i forvaltningen som har «ansvar» klart definert i sine arbeidskontrakter som ikke tar ansvar eller opptrer uansvarlig. Vi ser offentlig ansatte som ikke jobber for sin befolkningsandel. Vi ser et rettsvesen man kan benytte seg av dersom man har råd – hvilket utelukkes når man ikke har råd til medisiner. Vi ser de mange aviser og nettaviser jeg har forsøkt å overlevere denne historien til som unnlater å publisere den – til tross for medias rolle som samfunnets vaktbikkje forsterket av Vær Varsom plakaten pkt 1,5 som sier at media skal gi en sannferdig framstilling av offentlig svikt når det gjøres kjent for dem.

Det er valgår i år, og vi har et Norge som går med «hue under armen og armen i bind». Hvilke ikke-saker vil politikerne få oss velgere til å bli kjempeopptatt av i år for at vi skal få fokus bort fra hva som faktisk skjer i Norge – mens politikerne kollektivt unnlater å ta tak i rotproblematikken (i den grad de erkjenner det)? Det finnes historier fra andre i Norge som er sterkere enn min, og de sliter også med å få løftet sine historier. Spalteplassen brukes mye heller på en 12-åring som sparker på en ball.

Jan Eivind Braaten – Gjerstadveien 1360 – 4980 Gjerstad. Tlf 90165950 – jan@fattigforum.no