admin Kakistokrati er gresk og betyr pent fortalt «styresett bestående av de minst egnede». Ha spørsmålet fra overskriften i bakhodet. Her er min (Jan Eivind) og min nabo (Trond) sin historie:
Jan Eivind har ballast fra en 45 år lang mobbehistorikk. Det offentlige vil ikke ta tak i temaet fordi det er «så lenge siden». Mobbingen ga meg veldokumentert PTSD, som gjør at det surrer en film i hodet 24/7 om hva jeg har opplevd. 24/7!! Dermed skjedde ikke mobbingen «for lenge siden». Det skjedde senest for et sekund siden. Det medfører som oftest tre timers opprevet nattesøvn. Da går man rundt som en negativ og «lettantennelig» person i en zombie-tilstand. Flere av dem jeg har forsøkt å ta det opp med i det offentlige sier at de har satt stort fokus på mobbing i ettertid. Hvordan kan de hevde det når de så tydelig viser at de ikke en gang vet hva mobbing kan gjøre med et menneske? Og negative personer gidder «vi» ikke å prate med. Ref illustrasjonstegning funnet på Facebook:
Hadde min historie vært et enkeltstående tilfelle, kunne jeg vært enig i at jeg hadde vært utsatt for «uflaks». Dessverre er det tusenvis av slike historier, hvilket sterkt indikerer at det er noe riv rusk galt i offentlig forvaltning – og at det er alt for mange hull i sikkerhetsnettet som trenger å tettes. Antallsanslaget har jeg fått fra NAV-ombudet i Agder (Jahn-Tore Fjeldstad – https://agderfk.no/ombud-i-agder/nav-ombudet-i-agder/) som jeg hadde en times samtale med på telefon for en drøy måned siden.
Når det dreier seg om «tusenvis» av slike historier, har vi et samfunnsproblem som ikke er tatt tak i. Det setter folk i årelang lidelse og fattigdom, og det setter folk i utenforskap. Det koster samfunnet anslagsvis 20 millioner kroner for hver person som havner i utenforskap. Ref utsagn fra professor emeritus i samfunnsøkonomi og tidligere arbeids- og administrasjonsminister Victor Normann https://vfb.no/vart-arbeid/arkiv/mer-trygd-til-barna/.
Fattigdom er kjedelig når man vet at årsaken er eksternt skapt, og har medført blant annet flere års tapt arbeidsinntekt. Verre ble det da den politisk skapte dyrtiden ble anstrengende før jul 2021. Det var få som så hvilken innvirkning denne dyrtiden ville få – og selv sto jeg «på barrikadene» fra og med denne tiden. Jeg opprettet nettstedet fattigforum.no og ble betrodd å være ansvarlig for markeringen til FB-gruppen «Vi som krever billigere strøm» (611000 medlemmer) på Arendalsuka 2022 – og havnet med flere oppslag og intervjuer i nasjonal presse, samt marginal deltakelse i Partilederdebatten med Fredrik Solvang i august 2022. Ref https://tv.nrk.no/serie/debatten/202208/NNFA51081822/avspiller. Dette stillbildet av meg verserte på nettet i etterkant:
Da jeg ble varig ufør i 2003-2004 lå det føringer for at man skulle gjøre seg så samfunnsnyttig man kunne ut fra de forutsetninger man hadde, så jeg startet et PC-firma – og investerte i varelager fra det jeg klarte å holde igjen av trygden. Man klarer faktisk å spare en del når man har liten sosial omgangskrets. Ref illustrasjonstegningen ovenfor.
Denne investeringen mistet jeg i overgangen til 2023, da jeg overlot vederlagsfritt min del av varelager og aksjeportefølje til Trond som hadde blitt medeier i 2014. Ved nyttårstider orket jeg ikke mer av de svært pågående og svært lite forståelsesfulle folka i Skatteetaten og Brønnøysundregistrene som jeg følte reiv meg i fillebiter. Jeg hadde gjort den «store» forseelsen å unnlate å signere et årsregnskap i PC-firmaet, da jeg trodde alt var i orden i og med at jeg hadde fått kvittering på «godkjent årsregnskap» fra Altinn. Det er sånt som skjer når man måtte jobbe natta med avisutlevering i tillegg til dagsarbeid med PC-firma med tre timers nattesøvn mens hodet surrer med minner fra fortiden kontinuerlig. Ekstrainntekten var nødvendig for å få råd til både mat og medisiner i et land der «dekningsloven» (https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1984-06-08-59) ikke fungerer for firmaeiere. For da har man lovpålagte utgifter med sterkt stigende kurve på innbetalingskrav som ikke kan innberegnes som godkjente utgifter hos NAV – og dermed har man på papiret nok å leve for som det er. Samme utregningsmetode brukes også for bostøtteordning og strømstøtteordning – så det får man heller ikke.
Forelegget for dette var kr 63116 mot min trygd. Et flattakstsystem som ikke tar hensyn til betalingsevne, og dermed ikke vil kunne stå seg i en rettsak – om man skal avlede informasjon fra leder i Den Norske Advokatforening, Merete Smith (sagt i «Debatten» da nye bøtesatser ble drøftet 14.02.2023 – https://tv.nrk.no/serie/debatten/202302/NNFA51021423/avspiller).
Dette forelegget klaget jeg selvsagt på, men trekk mot trygda ble «banket gjennom» likevel – for kravet skulle sikres, het det seg. Og fordi jeg hadde ekstrainntekt, kunne det trekkes kr 1000 mer pr måned – til tross for at dette var inntekter jeg trengte til mat og medisiner. Medisiner har jeg dermed måttet kutte ut med, og det var jo ikke greit – for PTSD har videreutviklet seg til PTSD med PNES-anfall (epilepsilignende anfall) som jeg kan få opptil 20 stykker av i døgnet – og er mer fremtredende når man f eks må jobbe natta.
Det som «biter meg» mest – og som jeg har opplyst om til flere medieaktører og til samtlige Stortingsrepresentanter på epost – er at det er OFFENTLIG svikt som har medført at jeg ikke får gjort det jeg forplikter (en anerkjent tilleggslidelse man får med PTSD), hvorpå jeg bøtelegges fra det OFFENTLIGE for ikke å ha gjort det jeg forplikter – som attpåtil generer et forelegg som er større enn om jeg skulle kjørt grisefort mot rødt lys mens jeg snakket i håndholdt mobiltelefon og var pære full. Regn ut selv på https://bil24.no/nye-boter-for-2023-her-er-oversikten/. Dersom man skal tro på utsagnet om at statens gebyrsatser er bygget opp slik at jo verre en forseelse er, jo høyere forelegg blir skrevet ut – så må man jo konkludere med at det er mer farlig for andre personer at jeg ikke har signert et årsregnskap jeg trodde var i orden enn ovenfor eksempel på brudd mot veitrafikkloven. Til sammenligning var den 45 år lange offentlige svikten jeg var utsatt for, ikke verdt å se på en gang – langt mindre tilkjenne erstatning for. En filleting…
Der er jeg heller ikke alene – for Dagbladet hadde nylig et oppslag om at nesten alle mobbesaker henlegges. Ref https://www.dagbladet.no/nyheter/svaert-urovekkende/79186383.
Senest denne uken fikk vi foreløpig svar fra Brønnøysundregistrene om at vi fikk seks dager på oss for å dokumenter sykdomstilstand bedre enn hva vi hadde gjort – og de tre svært tydelige situasjonsbeskrivelsene/ erklæringene skrevet og undertegnet av lege samt fagleder på psykisk helse lokalt jeg selv hadde fremskaffet var ikke dokumentasjon nok. Selv hadde de seks måneders behandlingstid på å besvare. Ergo: Folk som er bedriftseiere og taper penger, helse og nattesøvn uavhengig av at vedkommende er varig ufør får seks dager fordi de er «den sterke part» – mens offentlige ansatte får seks måneder på seg mens de går på full lønn og full førlighetsgrad. Vi har nemlig «effektivisert» etatene så kraftig at det er «lang behandlingstid» (les: seigpiningstid) nesten uansett hva det gjelder, og man henvises til digitaliserte selvbetjeningssystemer som er altfor rigide.
For nysgjerrighetens skyld spurte jeg en fagleder i helsesektoren i hvilken grad de kunne sende «bekymringsmelding» på hvordan folk behandles fra offentlig utøvende myndigheter når de er til fare for enkeltmennesker. Der fantes ingen kommunikasjonsmulighet. Hvis jeg derimot var en fare for meg selv eller andre mennesker, havnet en «bekymringsmelding» hos kommunelegen og fylkeslegen veldig raskt – hvorpå jeg ble tvangsinnlagt uten lov og dom på ubestemt tid.
Det finnes altså ikke noe varslingssystem fra folk i førstelinjetjenesten i kommunene opp til dem som lager lover, handlingsplaner, nasjonale budsjettdisponeringer og rundskriv om hvordan lover skal forvaltes og fortolkes. Dette kunne fortalt administrative folk som lever i en avsondret tilværelse i styrerom om hvorvidt blant annet lover treffer slik de skal, er totalt skivebom eller ikke innehar nok sikkerhetsventiler. Tvert imot er urett fra offentlig hold blitt fortiet og usynliggjort. Det ble senest anerkjent i Sannhets- og Forsoningskommisjonens rapport (https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/sannhets–og-forsoningskommisjonen/rapport-til-stortinget-fra-sannhets–og-forsoningskommisjonen.pdf) –som ble offentliggjort for under ei uke siden.
Media synes å tro at de forhindrer voldsomme reaksjoner fra folk om den slags urett unnlates å offentliggjøres. Tvert om vil jeg si: Man risikerer voldsomme reaksjoner dersom slikt forties! Det er lite smart å legge lokk på et trykk som bygger seg opp. Et negativt hendelsesforløp som er startet (en ball som begynner å rulle), stopper ikke av seg selv når det er i nedoverbakke. Det baller på seg, som det heter seg. Og jeg som hele vegen har blitt møtt med «nei da, du klarer deg fint – vi gjør ikke noe med det»… Hvis jeg i det hele tatt får et svar (hvilket man skal få i henhold til Forvaltningsloven https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1967-02-10).
Når media fortier dette, gjør de seg medskyldig i at berørte tema og problemstillinger ikke løftes politisk, og kan fikses før ting forverrer seg. Man kan nemlig ikke få en bred folkeopinion som sier «slik vil vi ikke ha det» når folk flest er intetanende, og da kan man heller ikke få jenket til nødvendige endringer administrativt. Og når det ikke gripes fatt i, oppnås ingen læring – og nye tilfeller av slik historikk vil tilkomme.
Media er faktisk pålagt å ta tak i slikt i henhold til Vær Varsom plakaten pkt 1,5 («Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.») Ref https://presse.no/pfu/etiske-regler/vaer-varsom-plakaten/. Vegrer media seg fordi det er viktig for dem å være «innafor» med offentlige aktører? En artikkel som siterer Generalsekretær i Norsk Redaktørforening (Reidun Kjelling Nybø) går langt i å hevde dette. Ref https://www.altinget.no/lovebakken/artikkel/for-tette-baand-mellom-journalister-og-politikere-her-er-norske-politiske-journalisters-bindinger.
Bøtesatsen som vi rammes av er tatt med utgangspunkt i forståelsen av at næringslivet er stinn av penger – og innser ikke at det finnes hundretusenvis av folk i Norge som velger å starte egen bedrift når man er blitt uføretrygdet. I alt av lover og retningslinjer blir da plutselig «den sterke part» og kan ikke benytte blant annet Skattehjelpen, Forbrukerkontoret og Angrefristloven. Det kan folk i ordinær jobb som tjener kr 700000+ årlig benytte. «Den sterke part»??? Uføretrygda folk??? Av samme grunn står også den næringsdrivende som ansvarlig ovenfor feil som tilknytta regnskapskontor gjør – uten at det belyses at man faktisk velger å betale uhorvelig mye til et regnskapskontor for å utføre en jobb, fordi man erkjenner at man ikke selv behersker den jobben som skal gjøres.
Og regnskapskontoret vi var tilknyttet som unnlot å innlevere årsregnskap fordi de hadde forlagt vårt årsregnskap (de la regnskapspapirene våre i et annet firmas dialogsamling på epost), hvorpå de fortalte Skattemyndigheter at de ikke hadde mottatt årsregnskapet fra oss – og vi ble bøtelagt med henvisning til lovtekst nevnt i forrige avsnitt. Så da måtte vi selv etter beste evne levere det inn i etterkant i systemer som var ukjente for oss.
Og for dette mangelfulle arbeidet vil selvfølgelig angjeldende regnskapskontor ha betalt for. Vi har klaget på faktureringen hele veien – men i strid med inkassoloven (https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1988-05-13-26), blir dette likevel inndrevet. Hadde vi vært «den svake part» (dvs privatpersoner med kr 700000+ i årslønn) – og ikke «den sterke part» (dvs uføretrygda med negativ inntjening), hadde vi vært berettiget hjelp fra Forbrukerkontoret. Nå må vi kjøpe inn advokathjelp i en situasjon der jeg i forvegen har måtte unnlate å kjøpe medisiner av økonomiske årsaker for å få en juridisk uttalelse og vurdering i saken.
Regnskapskontoret har også gjort mange andre graverende feil som vi gjøres ansvarlige for. Blant annet de har innberettet helt feil lønn på Trond i sitt AS der han hele tiden har vært 100% aksjeeier – som har skapt avvik mellom innberettet og faktisk utbetalt lønn.
Så da Trond pådro seg sykemelding for dobbel ryggprolaps, kunne han ikke få utbetalt sykepenger pga dette avviket. Og som selvstendig næringsdrivende, har man i utgangspunktet ikke andre innkomstmuligheter heller. Så Trond måtte avbryte sykemeldingen – og begynne å tjene penger igjen. Det var vondt å se på at Trond krabbet rundt mellom postkassene på nattestid på avisrutene. Det så jeg på mens jeg utleverte andre trykksaker på samme rute.
I forvegen hadde Trond måtte jobbe lange dager for å imøtekomme utgifter – og med lite søvn skulle rette opp feil fra regnskapskontoret i to firmaer – mens Staten kom med nye pålegg om å sende inn papirer pronto for å unngå utleggstrekk med videre. Kort etter slo bukspyttkjertelen til Trond seg skikkelig vrang, så da kunne han ikke jobbe til tross for høy terskel for å legge bort arbeid. Fremdeles uten sykepenger grunnet feil fra regnskapskontor.
Skjønner dere hvorfor jeg innledningsvis antydet kakistokrati? Dette skjer faktisk i et land som prøver å profilere seg utad som et land som står på tilbudssiden for å være behjelpelige, solidariske og empatiske. Det skjer i 2023 i Norge.
Skjønner dere hvorfor vi blir provosert av valgkampfokus på asfaltering av gruslagte områder, bopliktspørsmål og klatrevegger når det unnlates å ta tak i alle de tilfellene av fallgruver og manglende sikkerhetsventiler som her er nevnt på som også innehar forbedringspotensial – og mindre sosiale utgifter i millionklassen – på det lokale planet, bestående av lokalpolitikere med kontakter «oppover i systemet»? Spesielt når det finnes mange slike historier blant folk som i sin tur avslører nye alvorlige fallgruver som også unnlates å fortelle om, da de kommer fra negative personer vi ikke gidder å lytte til?
Hver enkelt slik historie medfører hver for seg ei revne i den offentlige pengesekken fordi dette er mennesker som faktisk dyttes ut i utenforskap. Dermed blir det ikke penger igjen i det offentlige til å holde servicenivået på det minimum vi har i dag – og dermed blir det kommunesammenslåing eller Robek lista neste. Få slike historier på trykk. For da innser folk hva som foregår i Norge, vi får endringer som varer, og vi får lovendringer som gjenspeiler samfunnet vi lever i og folka som bor her.
Jeg har bare tatt med en brøkdel av det som har skjedd. Dere finner mer på fattigforum.no og FB-gruppen «Agderopprøret» som jeg styrer. Jeg henstiller til folk om å stå opp mot urett på generelt grunnlag.
Jeg anser sentrale kommuneansatte i hjemkommunen som de som skal begynne ryddearbeidet i saken som angår meg og min nabo. For det var i hjemkommunen jeg ble sendt i nedoverbakken uten at noen «gadd» å sjekke om det fikk noen følger. Nåværende utfordringer er følgefeil av offentlig svikt i hjemkommunen, så kjære lokale kommuneadministrasjon: Fiks det! Ikke pek på skyldige, for dere har «makta» nå. Jeg har fått nok av ansvarspulverisering ved at «alle» peker på andre. Dere trenger virkelig læringsprosessen dette vil gi dere. Om lokal administrasjon ikke kan gjøre noe, får de bekoste opprettingen av urett. Det handler nemlig om å være ansvarlige for de feil som er gjort. Har ikke hver og en i offentlig administrasjon uttrykket «ansvarlig» i sin stillingsbeskrivelse? Og mottar forhøyet lønn fordi dette ordet forekommer i stillingsbeskrivelsen? Etter 45 år har vel snart min sak kommet øverst i papirbunken?
—
Med vennlig hilsen
Jan Eivind Braaten og Trond Breidmyr.
 |  |
| Jan Eivind Braaten | Trond Breidmyr |