admin For et år siden ville jeg forkastet dette som konspiratorisk, ytterliggående, «far out» og det som verre er. Nå er dette min situasjonsbeskrivelse på bakgrunn av blant annet nyeste spørreundersøkelser som tilsier at 80% av folket vil ha makspris på strøm – mens 80% av Stortinget ikke vil ha det. Se f eks https://klassekampen.no/utgave/2022-08-18/de-har-folket-i-ryggen
HVA JEG SYNES BURDE SKJE:
* Regjeringen burde ta konsekvensen av at de ikke vil gjennomføre folkets vilje, og gå av. De får heller si at de ikke kan være med på noe så idiotisk, så kan de gå av med æren i behold. Når så ny Regjering tiltrer – så står likevel folkets vilje der som noe de må følge. Vil ikke koalisjonsleder for ny Regjering gå med på dette, bør stafettpinnen gå videre.
* Vi har demokrati i Norge. Det betyr at folket bestemmer. I praksis betyr dette at stemmeberettigede velger inn folk til Stortinget med begrensninger til de partier og personer som stiller til valg i sitt distrikt – men de har ingen mulighet til å bli kvitt dem om de raukjører landet aldri så mye. Sikkerhetsventilen i dette systemet, er at Stortingets opposisjon kan motargumentere og stemme ned forslag og til sist stille mistillitsforslag – men dette ser ikke ut til å skje så lenge maktstrukturen i norsk politikk er elitisk (skulle vært demokratisk). Makt korrumperer, heter det seg. Man kan være hyggelig og jovial og ha edle motiver når man går inn i politikken, men det skjer noe rart med folk når det går opp for dem at de har makt. La dette stå som en påstand fra meg.
* Det burde innføres krav til representasjon på Stortinget som forbedring av sviktende sikkerhetsventil. Arbeidslivet opererer med arbeidskontrakter om hvordan hver enkelt ansatt skal forholde seg, så hvorfor ikke gi krav til Stortingsrepresentanter? De er lønnet av skattebetalerne. Skattebetalerne er derfor deres arbeidsgivere, og burde ha muligheten for å være den som stilte krav.
* Makthaverne har en rolle som sier at de «har ansvar for» er «er ansvarlige for» den sektoren de er satt til å styre. Det burde være unødvendig å si – men ansvar betyr ANSVAR. Personlige sanksjoner ut over Riksrettslovgivningen mot feil i styringen burde være en selvfølge, for skal vi ikke ha likhet for loven her til lands? Næringsdrivende blir jo stilt ansvarlige selv for feil avkrysninger i skjemaer. Det gjør vel faktisk arbeidssøkende også når jeg tenker meg om. Kan det trues med personlige sanksjoner, får vi også «skjerpings» og vi får revet de høyt på strå ned på bakken igjen.
HVA SOM ANTAKELIG KOMMER TIL Å SKJE:
* Det har nok gått opp for Statsforvaltningen at folk begynner å bli temmelig forbitret over situasjonen. At Stortinget og rådgiverapparatet ikke har hatt evne til å se hvordan prisstigning på en essensiell vare vil trigge prisstigninger på alt annet som igjen vil trigge krav om lønnsøkninger og støtteordninger (i følge John Maynard Keynes teori om negative multiplikatoreffekter) som aldri vil kunne treffe dem som trenger det fordi de ikke er organisert og utgjør en maktfaktor som er verdt å lytte til – er av underordnet betydning. Ikke kan de uorganiserte iverksette sanksjoner som gjør at makthaverne vil måtte hensyn til det heller. Så dermed vil det antakelig bli iverksatt «sikkerhetstiltak» for å verne politikerne mot det de oppfatter som rasende folkemengder. Dermed blir Stortinget og Regjeringen flyttet til ukjent adresse på dyrt hotell på folkets regning. Dernest vil sikkerhetsstaben bli økt kraftig på folkets regning. Dette vil føre til større avstand mellom folk og makthaverne, men det får vi heller godta… (Ironi for den som ikke skjønte det.)
* Regjeringen har den oppfatning at i krisetider er det viktig å holde stø kurs. Det vil si å fortsette beint fram i den retningen som har ført til den situasjonen vi i dag er i. Jeg mistenker også Statsledelsen for å ha den lederideologien at man viser styrke ved å ikke la seg omdirigere selv når situasjonen tilsier det.
SLUTTKOMMENTAR:
Det er blitt hevdet (mer eller mindre direkte) at norsk politikk i stadig større grad styres utenfra Norge. Putins despotisme, krig i Ukraina og energipolitikk i England og Tyskland brukes stadig oftere som begrunnelse for situasjonen i Norge. Selv om strømpriskrisen faktisk begynte noen måneder før Russland invaderte Ukraina. I så fall er dette en delvis erkjennelse av avstått suverenitet for Staten Norge. Skal vi ikke prøve å ta tilbake kontrollen, folkens? Når vi har økt eksporten til utlandet så høyt at vi setter norsk økonomi i et avhengighetsforhold til utlandet – så skjer dette! Vi åpner også for at andre stater kan bruke eksportavhengigheten vår i sanksjonssituasjoner for å styre Norge til å gå med på ting man ellers ikke ville gått med på.
—
Jan Eivind Braaten
Arrangementsansvarlig for markeringen til «Vi som krever billigere strøm» under Arendalsuka 2022 og debattant for samme gruppe fra salen under Partilederdebatten.