Om meg selv – Jan Eivind Braaten (f 1968)

Jeg har ingen interesse av å vinne sympati eller vekke noen som helst følelser hos deg. Det gir meg ikke mat i kjøleskapet. Jeg skriver denne og andre historier for å vise hvor store «hull» det er i det norske samfunnet som bør tettes igjen. Dette er en personlig beretning, men prøv å hold fokus på hva vi som samfunn kan gjøre for å tette hullene og forhindre at andre skal måtte oppleve det samme som meg. Jeg har markert mine politiske mål i små tekstbokser underveis for å vise hva jeg mener kan og bør gjøres. Bare for å ha sagt det: Min historie er ikke «sterkere» enn mange andre historier som blir berettet. Det er ikke mer synd på meg enn på mange andre. Jeg har tross alt førlighet i alle ledd i kroppen. Det er det ikke alle som har. Jeg tror heller ikke at jeg er smartere enn andre. Jeg har bare en annen erfaring, og brukt masse tid på å fordøye mine egne opplevelser. En annen hensikt jeg har med å utlevere meg selv (noe jeg slett ikke liker å gjøre), er å gi deg et innblikk i min forståelseshorisont (erfaringsbakgrunn) – slik at du ser hvorfor jeg tenker og konkluderer som jeg gjør i ulike artikler på forumet. Og hvorfor jeg sikkert til tider kan dra kritikken vel langt, og komme med utsagn du antakelig synes er ufint av meg å komme med. Jeg har gått over i overlevelsesmodus, og har ikke lenger noe å miste. Jeg kjemper for å få tilbake maten på bordet mitt.

Jeg er født og oppvokst på bygda. Jeg hadde det greit fram til jeg begynte i barneskolen. Hvert bidige friminutt og hver bidige skoletime fikk jeg nedlatende bemerkninger fra «skolekamerater». Lærerne tok ikke tak i det. Medelever tok ikke tak i det. Etter kort tid begynte jeg å stamme. Det gjør jeg fortsatt.

Hvem er skyld i dette, og hvem hadde ansvar for å ordne opp i det før det ga grunnlag for et ødelagt liv? La meg spørre på en annen måte som sikkert får deg til å hoppe i stolen. Selvfølgelig uten sammenligning forøvrig: Se for deg en voldtekt. Det er 2 som begår handlingen, men det er 10 som ser på. Det er 50 andre som vet om det. Men ingen sier ifra om det, og ingen tar affære. Hvor mange skyldige er det i dette eksempelet? Det gir selvfølgelig forskjellig svar om man skal svare juridisk eller moralsk.

Elie Wiesel som ledet arbeidet med å innhente krigsforbrytere etter andre verdenskrig ble kjent for uttrykket: «Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet». Arnulf Øverland formulerte det slik: «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv».

Vårt samfunn er blitt fryktelig kaldt. La oss bry oss om hverandre, og ikke tenke at det ikke angår oss! Det som har skjedd meg, kan også skje noen i din nære familie.

Jeg prøvde som voksen å få oppreisning for denne mobbingen. Jeg fikk meg en advokat som jeg til sammen betalte mer enn kr 50000 til, men fikk lang nese. «Motparten» (dvs Staten og/ eller kommunen) fikk bistand fra Kommunenes Sentralforbund som bestred anvendelsen av lov om at urett begått mot barn ikke skulle ha foreldelse – siden denne loven trådte i kraft i juli 1984, og jeg var gått ut av ungdomsskolen i juni 1984. Det var i hvert fall det jeg fikk vite.

Juridisk fiksfakseri gjorde at det offentlige kunne slippe unna ansvar. Men jeg synes likevel de burde ta ansvar. Jeg har fått livet ødelagt, og de har kostet meg dyrt. Både i forhold til advokatbistand, medisiner/ legeutgifter og i forhold til tapt arbeidsfortjeneste. Jeg mistet dermed også muligheten for å kunne overta slektsgården som hadde vært i familiens eie siden 1500-tallet. Sistnevnte er mitt desidert største tap.

Det lukter offentlig korrupsjon og inhabilitet lang vei. Staten lager lover og regler som gjør at det offentlige kan slippe å stilles til ansvar for feil som all fornuft tilsier at de har. Og statsansatte/ offentlig ansatte personer håndhever lovene som er skapt til Statens fordel. (Jeg betrakter ikke dette som en påstand.)

Jeg har konfrontert et par stykker i egen kommunes ledelse med min historikk, men fått til svar at de vil at jeg skal holde kjeft om det jeg har opplevd, og aldri i noen sammenheng nevne på det igjen. Jeg skulle ikke få noen oppreisning, for da kom sikkert «Per og Pål» også og ville ha oppreisning.

Hva er dette? Har de ikke ryggrad til å stå ansvarlige for grove feil de begår? De liret også av seg at jeg var slem som ville ødelegge kommunens rykte. Det er som å bry seg om fin maling på et hus med råtne planker.

Jeg kan ikke rømme fra min egen mobbe-historikk. Den bærer jeg med meg som en altfor tung bør. Du har sikkert hørt historien om mannen som ville flytte fra nissen. Mobbingen har gjort meg resignerende ovenfor utfordringer jeg møtt senere i livet.

Som da jeg ble frosset ut av en arbeidsplass i Arendal. Jeg så det komme 18 måneder før det ble en realitet – men toppleder og avdelingsledere tok ikke affære til tross for gjentatte påminnelser fra meg om hva som foregikk. I løpet av disse 18 månedene fikk jeg svært store søvnproblemer. Jeg måtte holde meg fast dersom jeg hadde arbeid som måtte utføres stående. «Det går fint», sa avdelingslederne – før jeg gikk inn i en langvarig periode med utbrenthet.

Jeg fagorganiserte meg, og prøvde å få fagorganisasjonen til å «ta dem». De begynte faktisk prosessen juridisk, men de stoppet brått opp da de ble kjent med at jeg hadde vært mobbeoffer fra skolen – for det innebar at motparten fikk nok å sno seg unna med når det kom til arbeidsgivers ansvar for at jeg skal ha det greit på arbeidsplassen.

Etter dette arbeidsforholdet var jeg naturlig nok helt utslitt. Jeg var helt på felgen – og måtte ganske raskt henvende meg til NAV. Etter en stund med bistand derfra, tok det brått slutt. Jeg fikk vite at jeg måtte oppsøke psykolog – eller miste bistanden. Det ville komme til å hete seg at jeg nektet å ta imot behandlingstilbud om jeg ikke gikk med på dette.

Det hadde lite å si at jeg mente at dette var totalt skivebom. Å oppsøke psykolog, er å få noen til å fortelle en at man må godta og leve det man har opplevd. Det innebærer ikke bistand til å få tilbake den retten og verdigheten som man har mistet. «Å snakke om det» har absolutt ingen hensikt for meg. Det gir meg ikke mat i kjøleskapet det heller.

Vel – jeg mistet utbetalingen. Og NAV fortsatte å sende folk til denne arbeidsplassen.

Jeg hadde tidligere oppsøkt psykolog som kom med helt andre diagnoser enn det jeg selv mente jeg hadde utviklet. Jeg fikk ikke godkjent at jeg hadde utviklet PTSD, for ifølge deres diagnoseskjema den gang kunne man ikke få diagnosen med mindre man hadde blitt utsatt for krigshandlinger eller voldtekt.

Så PTSD-en fikk utvikle seg ubehandlet. Og da jeg ikke fikk diagnosen før 20 år etter, fikk jeg heller ikke medisiner underveis som kunne hjulpet for dette. PTSD arter seg slik at man konstant går med en film rullende i hodet om hva man har opplevd av negative ting. Filmen går i reprise dag og natt hele tiden. År ut og år inn. Jeg sliter fortsatt med dette, men det har heldigvis roet seg litt.

Det hemmer meg fra å fungere i det daglige. Gjøremål blir ikke gjort, post blir ikke lest og regnskap blir ikke fulgt opp.  Og når regnskap ikke blir fulgt opp, kommer Staten ved Skatteetaten med krav og bøter for en tilstand som Staten ved Skoleverket ikke har forårsaket. Tror du jeg føler Statens krav er berettiget?!

Jeg startet altså omsider opp mitt eget firma. For jeg mener at folk må bidra med det de kan ut fra de ressurser de har. Det ligger det også føringer for i NAV sine retningslinjer.

Dessverre er det en inngrodd forståelse at selvstendig næringsdrivende er rikinger som bør loppes ved alle gitte anledninger. Klarer man å «lure» en næringsdrivende, synes urovekkende mange at dette er noe å være stolte av. Og som du ser av andre artikler jeg har skrevet her, er det fritt fram for folk å «lure» næringsdrivende – for Politiet har andre prioriteringer.

Jeg er i hvert fall ikke rik. Jeg er tynget ned i gjeld blant annet fordi et regnskapskontor på Vestlandet ga oss noen dårlige råd i forbindelse med nedleggelse av et firma, og opprettelsen av et annet. Vi måtte kjøpe ut vårt eget varelager på nytt fra konkursboet – og jeg måtte bruke kredittkort for å kjøpe det ut. Nå får vi også purringer fra dette regnskapskontoret fordi de vil ha grovt betalt for å ha villedet oss. Samtidig som jeg fortsatt sitter med makset kredittkort pga regnskapskontorets slurv.

Dette er vanskelig å betjene så lenge Staten forlanger forsinkelsesrenter av oss fordi regnskapskontoret ikke gjorde jobben verken riktig eller innen terminforfall – og fordi regnskapskontoret nå nekter å innberette årsregnskap fordi vårt selskap står med restanse hos dem.

Nå er vi overlatt til oss selv, og Staten pøser på med gebyrer og mulkter. De skjønner visst ikke at som PTSD-pasient – blir dette tunge byrder for en som sliter fra før. Og en naturlig reaksjon for en PTSD-pasient – er at man tyr til «mestringsstrategier». Dvs at man kjapt må endre fokus bort til noe mer behagelig fordi alt blir rett og slett uutholdelig. PC-spill ble min medisin. Og jeg begynte å røyke for å dempe smerten jeg bar på. Staten har for lengst innført skyhøy tobakksavgift på en vane jeg tok meg til for å hanskes med problemene Staten har påført meg – uten å reflektere over uttrykket «selvmedisinering».

Det er verken min eller min kompanjong i firmaet sin feil at gjeldende regnskapskontor har slurvet med å sende inn vårt regnskap. Etter at vi dokumenterte ovenfor regnskapskontoret at regnskapet var blitt innlevert til dem, innrømmet de at de hadde lagt våre bilag i mappen for et annet firma. Og Skatteetaten viser til sine regler om at det er vårt firma som er ansvarlige for at regnskapsfirmaet leverer inn bilag – og fastholder at vi skal betale for forsinket innlevering. FÅ ENDRET DEN LOVEN!

Vi har innlevert flere saker til Skatteetaten for slike innbetalte summer som vi krever å få tilbake. Men de må ha betenkningstid og behandlingstid. Hvordan kan det ha seg at det offentlige tilkjenner seg selv ekstra betalinger for sene svar når de er mye verre selv? Det bør gå begge veger, og man bør ikke klandre andre for feil man selv er verre på.

Jeg vet at jeg høres eitrende sur ut når jeg skriver dette. Du kan velge om du vil fokusere på det, eller om du vil fokusere på hva vi kan gjøre med problemstillingene som reises. Kanskje jeg faktisk har grunn til å være sur? Vær heller sjeleglad for at jeg er kristen, ikke er voldelig (eller suicidalt) anlagt og tviholder på et fokus om å bruke min historikk til noe konstruktivt og reformerende. For ellers hadde jeg kanskje vært livsfarlig. Et monster skapt av Staten Norge. (Se artikkelen om ekstremisme skapt av staten.)

For å gni det skikkelig inn i deg, så du skjønner at noe må gjøres: Dette skjer i Norge anno 2021! Våkn opp!

OK. De aller viktigste spørsmålene jeg har å stille nå er: Hvor befinner denne historien seg på en skala mellom engangstilfelle og ganske utbredt? Har vi et samfunnsproblem som er lite eller stort? Hvor presserende er det å gjøre noe med denne problematikken?