admin 
Maslow satte opp behovspyamiden sin for å fortelle at ethvert menneske har grunnleggende behov som må møtes før man kan begynne å tenke på å dekke behov som er mindre presserende. Jo lenger opp i pyramiden man kommer, jo mindre presserende blir det – men det betraktes likevel som behov.
Her er inndelingen i «pyramiden» (hentet fra tegning på engelsk side):
* Lag nr 1: Self-actualizing needs (Self-aware personal growth)
* Lag nr 2: Esteem needs (Self-worth, accomplishment)
* Lag nr 3: Social needs (Belonging, love, family)
* Lag nr 4: Security (Safety, steady job, insurance)
* Lag nr 5: Physiological (Food, water, shelter, air, warmth)
I Norge jobber vi politisk ut fra tanken om at alt er vel. «Norsk næringsliv går så det suser», hører vi stadig. Men vi glemmer at ikke alt er vel så lenge vi har innbyggere som ikke har sine basale behov møtt.
Jeg kan ikke skjønne annet enn at det er samfunnsøkonomisk svært klokt å få de som faller inn under kategorien «fattige» over den terskelen som gjør at de kan sove godt om natta.
Jo – folk holdes faktisk nede i fattigdom unødvendig. Du kan møte opp på NAV, og registrere deg for dagpenger. Men om du på eget initiativ velger å begynne på f eks lastebil-lappen for å gjøre noe konstruktivt selv for å komme videre i livet – får du vite at du da ikke lenger kan defineres som «arbeidssøkende», og at du kan/vil miste dagpengene.
Du må vente noen år til NAV selv tilbyr deg lastebil-lappen. Men da har du vært uten arbeid så lenge at ingen vil ansette deg fordi du har store hull i CV-en. I mellomtiden har Staten brukt masse penger på å holde deg i live uten at du har ført noe tilbake i form av skatteinnbetalinger fra en jobb du for lengst kunne hatt.
Hadde det enda vært en handlingsplan for å få bukt med fattigdomsproblemet, skulle jeg vært fornøyd. «Veien ut av fattigdom er fast arbeid» er det kjappe svaret, men hva når man holdes utenfor arbeidslivet på grunn av NAV sine regler? Hva om man er utenfor arbeidslivet fordi Staten aldri tok tak i eller ansvar i mobbesaker, utfrysingssaker eller overgrepssaker?
Jeg selv har valgt å starte opp min egen bedrift til tross for at jeg er erklært varig ufør. Staten tenker ikke «så bra at han vil gjøre noe samfunnsnyttig». Tvert imot drar de meg gjennom noen papirmøller som ikke ligner grisen, og jeg ender opp med store pengekrav, byrder og plikter. Og med få rettigheter. Se artiklene «Om meg» og «Likhet for loven?».
I psykiatrien har de et begrep som heter «Mestringsstrategier». Det innebærer at når livet har floket seg skikkelig og man ikke ser noen utveg – så velger man å dille med et eller annet hele dagen; bare for at de negative tankene skal holde seg på avstand. Dette er svært lite forenelig med å være i et arbeidsliv. Og det er svært lite forenelig med å være selvstendig næringsdrivende som er pålagt av Staten å møte det som blir uoppnåelig når de krever penger av meg etter at jeg har tatt opp forbrukslån, gitt dem hele kaskoutbetalingen fra min forrige bil og gitt dem hele min andel av forskudd på arv for å dekke tidligere krav. På denne måten er det Staten som for min del skaper «Mestringsstrategier» – som gjør at jeg ikke ser poenget i å gå ut for å skaffe meg nye oppdrag, siden Staten skal 50-dobbelte av hva jeg eventuelt får inn. Når jeg ser «Brev fra Skatteetaten» i min innboks i epost programmet, lukker jeg epost leseren – åpner et spill på PC-en, og blir sittende med det resten av uka.
Skal Staten få folk ut i virksomt og skattegivende arbeid, må de være de første til å ikke opptre slik at folk havner i inaktivitet.
Jeg tenker at Maslow sine teorier bør kunne betraktes som oppstilling for hvem vi som samfunn må prioritere å få orden på først. Ta tak i fattigfolks økonomi før du tar tak i de som LO ønsker lønnsvekst for, før du bygger nye veier, før du bygger nye konserthus og før du innfører effektiviseringsreformer. Sett det først i prioriteringskøen!
