admin Nåværende regjering (2021-2025) gikk til valg på at vi skulle ha et jevnere og mer rettferdig Norge – og at det nå var vanlige folks tur. Vi opplever i dag at Staten håver inn milliarder på høye strømpriser, men vegrer seg for å gi fullgode løsninger for å imøtekomme merkostnaden dette skaper for folk.
Forrige regjering (2013-2021) jobbet hardt for å effektivisere landet. Likevel tar det opptil flere år å få vedtak i bygge- og rivingstillatelser, vi har helsekøer der folk må vente i flere måneder, vi har en Skatte-etat som først svarer på henvendelser etter flere måneder og vi har et Politi som henlegger saker fordi de ikke har «ressurser» til å etterforske dem. Ergo: Samfunnet er ikke det dugg mer effektivt. Men kostnadene for omorganiseringene og sammenslåingene som har ført til at folk får lenger reisevei til tjenesten – må jo likevel dekkes inn av befolkningen. (Vegutbygging er et hederlig unntak. Det ser ut til å gå mye kjappere nå enn før.)
Det er klart at man må justere egne tiltak når man er i mindretallsregjering. Ofte justere det til det ugjenkjennelige. De er nødt til å la partier utenfor regjeringen få et medbestemmende ord med i laget. Selv med dette aspektet i bakhodet – stikker spørsmålet seg fram:
Hva skjer når de store staute partiene våre forlater eller bommer grovt på sine egne kjerneverdier og målsetninger?
Jo – først skapes generell mistillit til de folkevalgte og politikerforakt. Dernest skaper de et vakuum som tillater andre å overta kjerneverdiene som eget partis fanesak.
Når jeg nå har inkludert alle partier som har hatt innflytelse på nåværende og forrige regjerings politikk, sitter vi kun igjen med to partier over sperregrensen. Og siden disse to partiene ikke har vært i regjeringsmakt eller som førstevalg som støtteparti (og derved direkte medansvarlig) til de to siste regjeringene, kan de egentlig si og love hva som helst uten å kjenne på at de kaster stein i glasshus.
Jeg vet neimen ikke hva vi ender opp med når alle etablerte partier i posisjon til å skape endringer, har spilt fallitt. Ved forrige valg poppet det opp en hel haug nye ambisiøse partier som sikkert hadde mye fornuftig å si. Men «ingen» tok særlig notis, da velgerne ville stemme på noen som faktisk kunne komme over sperregrensa på 4%. Og media tok dem heller ikke inn i debatter. Hadde det egentlig blitt noe bedre om prosentene fordelte seg mer ut blant nye og etablerte partier? Masse partier på 6% oppslutning som ville føre til at man måtte ha et regjeringssamarbeid på tvers av f eks 8 partier?
Vi trenger at de etablerte partiene gjenvinner troverdigheten. Og det får de ved å vise seg tillitten verdig, og ved å gå ut offentlig med en beklagelse til folket for egne feilvurderinger/ feilhandlinger (slik som FrP nylig gjorde i forbindelse med sin tidligere støtte til utenlandskablene). Det må deretter begynnes å jobbe MED folket, og ikke MOT folket. Etter min mening.